– Eg visste absolutt ingenting

– Nei, nei, nei. Absolutt ingenting!

Liv Marit Økland ante ingenting då ordførar André Mundal Haukås byrja på grunngjevinga for årets kulturpris.

– Det var veldig overraskande. Det var ikkje i tankane mine, overhovudet ikkje. Eg har berre gjort slik som eg har gjort heile livet, seier ho.

Engasjert i kulturlivet

Gjennom mange år har ho engasjert seg i kulturlivet og lokalsamfunnet i Valestrand. Økland forklarer at det for hennar del aldri har handla om å få merksemd eller anerkjenning, men om å kunna bruka tid på det ho interesserer seg for.

At dette engasjementet no skulle verta lønt med kulturprisen, hadde ho aldri førestilt seg.

Sjølv hadde ho førebudd seg på at ektemannen Einar Økland skulle ta imot kommunen sin kulturpris.

– Eg må tilstå at eg sa med ein gong at det var kona mi som skulle hatt han, her i Sveio. Ho har gjort meir for Sveio enn eg har gjort, seier han.

I grunngjevinga skriv kommunen at Einar Økland i meir enn seks har markert seg som ei av dei mest særeigne røystene i norsk litteratur.

Privilegert

Kona, Liv Marit, har gjennom engasjementet sitt medverka til å skapa arenaer der kulturen kan levast og opplevast. Ho er mellom anna ein av personane bak solidaritetsdagane på Øklandtunet, der ho og ektemannen opnar garden for arrangementet.

Sjølv meiner ho at det ho har gjort, først og fremst har vore ein naturleg del av livet hennar.

– Eg har berre gjort slik som eg har gjort heile livet. Vore engasjert i folk rundt meg.

Sjølv om ho no har fått kulturprisen, er ho varsam med å framstilla sitt eige engasjement som noko ekstraordinært.

– Det er jo berre privilegert når du får halda på med interessene dine, og det er eit miljø rundt interessene. Så er det jo berre ei gåve, ikkje nokon innsats, vil eg påstå.

Og kunstverket som følgjer med prisen, har dei allereie byrja å tenkja på kvar det skal få plass.

– Det hadde så grei form, så det skal me få til. Over ei fin dør, til dømes, seier ho.