Å spare på sommerjobber til ungdommen er å spare seg til fant!

Dette er et lesarinnlegg. Innhaldet gir uttrykk for skribenten sine meiningar og haldningar.

I juni skrev jeg et innlegg i denne avisen om de urovekkende tallene i FHIs oppvekstprofil for Sveio, der bare tre av tretti indikatorer var grønne. Rapporten pekte på store utfordringer med mistrivsel i skolen og alkoholbruk blant unge. Som sosialarbeider gjennom 30 år advarte jeg mot å spare seg til fant på forebygging. Nå ser vi dessverre at administrasjonen foreslår å gjøre nettopp det.

Bakgrunnen for at både ungdomsrådet og k   ommunestyret ba om en egen jobbsentral for ungdom, var nettopp de nedslående resultatene fra Ungdata-undersøkelsen, der Sveio fikk hele ti røde trafikklys.

Tallene viser svart på hvitt at våre unge opplever mer ensomhet og isolasjon enn ungdom i nabokommunene.

Likevel tilrår rådmann Jostein Førre nå at kommunen ikke oppretter en slik sentral. Begrunnelsen er den samme gamle regla: Det blir for ressurskrevende, og det er ikke rom i budsjettet. Rådmannen viser til at de har sett på modellen i Stavanger, og at den blir for stor for oss.

Men kjære rådmann: Selvfølgelig blir en modell som den de har i Stavanger altfor ressurskrevende! Stavanger er tross alt en kommune som er 26 ganger større enn Sveio. Det handler om å lage en Sveio-modell – en nedskalert, lokal og lavterskel variant tilpasset våre forhold.

Spørsmålet her er ikke om kommunen har råd til å opprette en jobbsentral. Spørsmålet er om Sveio har råd til å la være. Rådmannen innrømmer jo selv i avisen at en sommerjobb er svært viktig fordi det gir mestring, læring og motvirker ensomhet.

Likevel velger han å skyve saken foran seg med forslag om mer kartlegging og alternative tiltak som bedre busstilbud. Men en bussbillett gir ikke en 14- eller 15-åring den livsmestringen, ansvarsfølelsen og den sunne identiteten som det en jobb gjør.

I mitt forrige innlegg pekte jeg på at vi må slutte å jobbe i siloer. Arbeidslivet er en helt avgjørende samarbeidspartner i det helhetlige, forebyggende arbeidet. Når ustrukturert fritid møter mistrivsel, skapes det grobunn for destruktive miljøer. Timer brukt på å fylle butikkhyller, klippe plener eller hjelpe til i eldreomsorgen, er timer som ikke blir brukt til uønsket adferd, rus eller isolasjon på gutterommet.

Det er prisverdig at kommunen har suksess med prosjektet «Ung i Helse», men dette treffer i hovedsak 16- og 17-åringer. Det er nettopp i den sårbare overgangen mellom ungdomsskole og videregående at behovet for en lavterskel småjobbsentral er aller størst. Vi må sette inn støtet før utenforskapet fester grepet.

Arbeid fungerer som en av de sterkeste beskyttelsesfaktorene vi har mot ungdomsproblemer fordi det fyller tomrommet med verdi. Gjennom en jobb får ungdommen faste rutiner, sunne rollemodeller blant voksne kolleger og en ny arena utenfor skolen hvor de kan skinne.

For de som opplever tunge dager i klasserommet, gir arbeidslivet en umiddelbar følelse av nytte og samfunnsnyttig tilhørighet. Det bygger en solid grunnmur for mental helse og ruster de unge til å ta gode livsvalg videre.

Å gi ungdommen en sjanse i arbeidslivet er ikke en luksusutgift kommunen kan velge bort i trange tider. Det er en av de smarteste investeringene vi kan gjøre. Politikerne i kommunestyret ba om dette tiltaket før sommeren.

Nå må de ikke la seg stoppe av administrative motargumenter. Vis politisk vilje, stå opp for de ti røde trafikklysene, og gi ungdommen i Sveio en jobb å gå til – framfor flere rapporter som skal kartlegges.

Rune Knudsen

Sosialarbeider, Auklandshamn