Ordførerne svikter fjordene

Dette er eit lesarinnlegg. Innhaldet gir uttrykk for skribenten sine meiningar og haldningar.

Sunnhordlandsrådet interkommunalt politisk råd, representert ved ordførerne i Austevoll, Bømlo, Etne, Fitjar, Kvinnherad, Stord, Sveio og Tysnes, reagerer med sterk uro på regjeringens beslutning om å redusere produksjonskapasiteten i lakseoppdrett fra Karmøy til Sotra med seks prosent. Bakgrunnen er uakseptabel miljøpåvirkning og høyt nivå av lakselus. Ordførerne frykter først og fremst konsekvensene for arbeidsplasser og lokalsamfunn. Det de ikke nevner, er miljøet.

Det er en alvorlig unnlatelse. For oss som i mange år har fulgt oppdrettsnæringens påvirkning på norske fjorder, vitner uttalelsene om manglende forståelse for hva som faktisk står på spill. Når lokale beslutningstakere avviser eller overser faglige advarsler om naturødeleggelser, er det dårlig nytt for våre felles naturressurser.

Millionene fra Havbruksfondet har vært fristende for både kommuner med svak og sterk økonomi. Samtidig har prisen vært høy for naturen. Sveio kommune har i dag en solid økonomi, men rangeres likevel helt sist av landets kommuner når det gjelder klima og natur i årets kommunebarometer.

I Ålfjorden har fem matfiskanlegg og to smoltanlegg vært i drift siden 2000-tallet. I løpet av disse årene har utslipp tilsvarende kloakken fra en by på størrelse med Stavanger hvert år havnet i fjorden. Nylig publiserte VG bilder av resultatet: en fjord dominert av lurv og et sterkt forringet økosystem, der sjøfuglene er borte og fiske- og krabbefangst i praksis har opphørt.

Undersøkelser av krabbe fanget nær et oppdrettsanlegg i Ålfjorden har vist svært høye nivåer av tungmetaller som bly, kadmium og arsen, på nivåer som gjør krabben uegnet som mat. Sveio kommune er gjort kjent med funnene, men innbyggerne er ikke informert. Etter Grunnloven § 112 har befolkningen rett til miljøinformasjon som gjør det mulig å ivareta egen helse.

Miljøbelastningen stopper ikke der. Kobber fra oppdrettsanleggene har over flere år vært på nivåer som kan skade vekst og forplantning hos fisk og skalldyr. Laksefôret inneholder dessuten farlige organiske miljøgifter som dioksiner, DDT og PFAS-forbindelser. Havforskningsinstituttet har nylig undersøkt nær 49 000 PFAS-forløpere i fiskefôr og funnet at mange forekommer i konsentrasjoner langt over anbefalte nivåer. Fôr som ikke blir spist havner sammen med avføring fra fisken, på bunnen av fjorden. Mange av disse miljøgiftene brytes svært sakte ned og blir værende i økosystemet i lang tid. 

Vi har allerede sett konsekvensene av slik forurensning andre steder i Norge. Å ødelegge en fjord for kortsiktig økonomisk gevinst er en dårlig byttehandel – både for naturen og for kommende generasjoner.

Norsk lov åpner heller ikke for at natur kan forringes fordi det gir lokal økonomisk gevinst. Etter vannforskriften, som gjennomfører EUs rammedirektiv for vann, kan en fjord bare forringes dersom svært strenge unntaksvilkår er oppfylt. Høyesteretts dom om Førdefjorden har tydelig slått fast at hensyn som arbeidsplasser, bosetting og lokal næringsutvikling i seg selv ikke oppfyller disse vilkårene.

Uttalelsene fra ordførerne i Sunnhordland viser dessverre hvor vanskelig det kan være for kommuner å forvalte naturressurser når de samtidig er økonomisk avhengige av inntektene fra Havbruksfondet. Det er et generelt problem i små lokalsamfunn at avstanden mellom beslutningstakere og næringsliv blir for liten.

I Sveio er ordføreren i permisjon fra sin stilling som kvalitetskoordinator i Alsaker Fjordbruk og eier aksjer i selskaper med tilknytning til oppdrettsnæringen. Det er fullt lovlig, men det stiller store krav til habilitetsvurderinger. Det samme gjelder andre folkevalgte som har økonomiske eller nære personlige forbindelser til næringen.

Kommunene bør stille seg ett grunnleggende spørsmål: Er oppgaven å maksimere inntektene fra Havbruksfondet, eller å forvalte fjordene på vegne av hele fellesskapet? Når økonomiske interesser systematisk veier tyngre enn hensynet til naturen, er det grunn til å spørre om dagens forvaltningsmodell ivaretar allmennhetens interesser godt nok.

Anne-Lise Bjørke Monsen og Lars Langholm Larsen, Sveio